[…] Noen regler tør vi ikke utfordre. Fallskjermer bør pakkes riktig. Fly bør ha nok drivstoff. Og NATOs artikkel 5 – den hellige, ufravikelige forsvarspakten – bør helst fungere.
For vi har jo blitt fortalt at den gjør det. Angrep på en er et angrep på alle, sies det. En urokkelig garanti om at NATO-land stiller opp for hverandre dersom en fremmed makt får en litt for ekspansiv ide.
Men hvor solid er egentlig denne garantien? Er den en jernring av sikkerhet, eller mer som en paraply kjøpt på en tilfeldig kiosk: teknisk sett en beskyttelse, men upålitelig i sterk vind? […]
Og til slutt, Carl Schmitt. Han ville sett på NATO og sagt: «Hvem bestemmer egentlig hva artikkel 5 betyr?» For suverenen (den med makten) er den som kan sette reglene til side. Hvis USA en dag sier at en konflikt ikke er «ekte nok» til å aktivere artikkel 5, da gjelder den ikke – uavhengig av tolkning. Schmitt ville sett Rex og NATO i samme lys: det er aldri regler i seg selv som avgjør, men hvem som har makten til å ignorere dem. […]
Schmitt, suffløren som glisende hvisker maktens realiteter fra skyggene, hevder at det er suverenen – den som kan sette reglene til side – som virkelig styrer forestillingen. Uansett hva manus sier er det regissøren, med makten til å avbryte eller endre stykket, som har kontrollen. I den geopolitiske arenaen betyr dette at de mektigste statene bestemmer spillereglene, og kan endre dem når det passer deres interesser. Läs artikel