Det var Trump som tok initiativet – ingen hadde gjort det før – men når det gikk så fort var det, grunnleggende sett, fordi krigen befant seg i en fase som inviterte til fredsforhandlinger. Kampene hadde kjørt seg fast, ødeleggelsene og tapstallene var fortsatt enorme, krigen smertet på begge sider og krigstrettheten bredte seg. I Ukraina ga flere meningsmålinger beskjed om det, og en fersk måling fra det kjente Lebedev-instituttet i Moskva viste at 6 av 10 russere ville ha slutt på krigen. […]
Som en følge av dette ville USA få en viss egeninteresse av å sikre investeringene, men Zelenskyj ville ha mer. Han ville ha amerikanske sikkerhetsgarantier i klartekst, så derfor var ikke avtalen noen «done deal» likevel. Da smalt de. […]
De europeiske lederne gjentar at de vil støtte Ukraina så lenge det trengs, det vil si så lenge ukrainerne vil kjempe. Innenriks står Zelenskyj i spagaten mellom soldatene ved fronten som må få den moralske støtten de fortjener, og krigstrøtte sivilister som synes det er nok nå.
Personlig kom han godt ut av bataljen i det ovale kontor. Han sto i stormen og bevarte sin integritet. Men med tanke på fred i Ukraina og samhold i Vesten, var det en katastrofe. […]
Det store, uløste spørsmålet er sikkerhetsgarantier for Ukraina. I 1994 ga Russland, Ukraina, Storbritannia og USA en garanti for landets sikkerhet og suverenitet mot at det ga fra seg de sovjetiske atomvåpnene som fortsatt befant seg på ukrainsk jord (som riktignok var ubrukelige for ukrainerne, som ikke hadde kodene). Den garantien ble skammelig misligholdt. Denne gangen har ukrainerne et legitimt krav på noe bedre enn et nytt stykke papir. […]
Derfor bør det ikke overraske om Zelenskyj vender tilbake til Washington og går for fred. Trump holder døra på gløtt. NATOs generalsekretær Marc Rutte er inne på det samme når han ber Zelenskyj ta initiativ for å gjenopprette et levelig forhold til amerikanerne. Diplomatiet kan komme tilbake på sporet igjen like brått som det sporet av. Läs artikel