Tenk deg at du blir sendt ut i krig i et fremmed land på oppdrag for staten. Du kommer hjem, får medalje og forsøker å venne deg til det sivile livet. Først flere år etterpå kommer smertene – ikke fysiske smerter, men psykiske.
Det er opplevelsene fra krigen som har innhentet deg: den intense dødsangsten, en medsoldat som ble drept foran øynene dine, gnagende tvil om sivile ble truffet da du kom under angrep og skjøt tilbake for å redde livet. Først er det konsentrasjonsevnen som begynner å svikte. Du mestrer ikke lenger jobben. Så rakner samlivet og familien. Kanskje begynner du å drikke for å glemme.
Tenk deg så at du går til helsevesenet og får en spesialisterklæring som sier at den psykiske skaden som nå har gjort deg arbeidsufør skyldes påkjenningene fra krigen og søker om erstatning. I stedet for erstatning får du statens jernneve i ansiktet. […]
Dette er ikke en oppdiktet fortelling, men virkeligheten for mange norske veteraner fra utenlandsoperasjoner, slik de har blitt fortalt til meg. Siden 1945 har mer enn 100.000 nordmenn deltatt i internasjonale operasjoner, og mange av disse har kommet hjem med alvorlige psykiske skader, som de nå nektes erstatning for. […]
Men vi er samtidig krystallklare på at når politikerne sender norske kvinner og menn i krig, så har staten et ansvar for å ivareta de som kommer skadde tilbake.
Dessverre har Norges politiske ledelse valgt å prioritere motsatt: Siden 1990 har 32 milliarder av fellesskapets midler blitt brukt til militæroperasjoner i utlandet, men nå skal staten spare penger ved å nekte erstatning til veteranene som ble skadet i tjeneste. Läs artikel