[…] En konsekvens av nedbyggingen av Norges territorielle forsvar er at norsk sikkerhet er blitt gjort fullstendig avhengig av at solidariteten i NATO er absolutt. Det er to problemer knyttet til dette. For det første, solidariteten mellom NATOs 30 medlemsland er ikke absolutt. Den er tvert i mot svekket.
For det andre har vi nå som uttalt politikk at en eventuell krise skal trappes opp slik at det oppstår en utvetydig artikkel 5-situasjon for at våre allierte (les: USA) skal komme oss til unnsetning. En slik strategi kan virke avskrekkende, men den er også risikabel. Den er risikofylt fordi en krise som innebærer en konfrontasjon mellom stormaktene eller mellom NATO og Russland lettere kan komme ut av kontroll. Mens det er i Norges interesse at en eventuell krise eskalerer slik at vi unngår et ”fait acommpli”, kan det være i det internasjonale samfunns, våre allierte og verdensfredens interesse at den ikke eskalerer. Det kan etterlate Norge isolert slik som for Ukrainas vedkommende ved Russlands intervensjon på Krim-halvøya i 2014. […]
Norsk sikkerhet er best tjent med en forsvarsdoktrine som bidrar til størst mulig stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Dette inkluderer å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsterskelen på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte slik at den sammen med NATO-medlemskapet kan bidra til nødvendig avskrekking. Samtidig bør vi søke å etterleve de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene mht. øvelse-, base- og atomvåpenpolitikken for i størst mulig grad bidra til beroligelse og for å opprettholde norsk territorium som en fredelig, forutsigbar og stabil buffersone mellom stormaktene. Vi må imidlertid aldri etterlate tvil om at vi vil forsvare hver kvadratcentimeter av norsk territorium med alt vi har. Läs artikel