Det er et noen forhold vi må minne oss på for å forstå utviklingen som drøftes i Jacob Børresens artikkel 2. august i Argument Agder om sikkerhetspolitikk i nordområdene:
-
NATO hadde i årevis drevet med operasjoner. Kollektivt forsvar var på vei til å bli glemt
-
NATOs to operasjonelle kommandoer hadde ingen dedikerte ansvarsområder
-
NATO hadde voksesmerter og var blitt strategisk overasket minst 7 ganger
-
Russland hadde brutt samarbeidet og så seg bedre tjent med å ta seg til rette for å ivareta sin interesser, for eksempel i Georgia og på Krim
I denne situasjonen var Norge særlig bekymret for mangelfull fokus på art V (NATOs artikkel V om gjensidig forsvar,) fokus på Nordområdene og Alliansens fokus på den maritime dimensjonen. Norge var derfor pådriver for revidering av NATOs kommandostruktur og i særdeleshet etablering av den nye Atlanterhavskommandoen (Joint Force Command Norfolk – JFC NF). Det var vi som presset på for at den også skulle ha ansvaret for «High North» og «Arctic» med tilstøtende områder og øyer. JFC Brunsum (Europakommandoen) hadde alt for lite maritim kompetanse og manglet fokus på nordområdene. […]
Endelig var det avgjørende forsterkninger og etterforsyninger ville måtte komme fra Nord-Amerika, og i all hovedsak via et annet nordisk land. Slik sett var det ønskelig at nordiske land sorterte under samme kommando. Dette var ikke resultat av et amerikansk press, og noen vil hevde at amerikanerne nærmest måtte overtales til å ta en lederrolle. Fremskutte kommandoledd ble planlagt i Norden og tunge kommandoledd som II MEF (US Marines) og den amerikanske marines andre flåte (Atlanterhavskommandoen) skulle ha ansvaret for land, sjø og luft. Det var også Norge som fikk gjennom at NATOs maritime styrke skulle revitaliseres. Läs artikel