[…] Regjeringens metode har flere problematiske sider. Det legges ikke opp til noen debatt om Norges grunnleggende sikkerhetsbehov, selv om alle faginstanser peker på at et skjerpet og mer komplekst trusselbilde nå må regnes som en normaltilstand. I stedet er det mest sannsynlig at regjeringen vil videreføre det som kan kalles Solberg-doktrinen: Bruk av militær avskrekking overfor Russland, uthuling av basepolitikken, bl.a. ved stående amerikanske styrker i Norge og sterkere integrering i USAs stormaktsspill. På kort sikt kan et sterkere amerikansk nærvær gi mer sikkerhet, og det dekker i noen grad også over de store manglene i det norske forsvaret.
Svakheten ved denne strategien er at Russland i økende grad kan se på Norge som et springbrett for amerikanske operasjoner. Det innebærer et oppbrudd fra den tradisjonelle norske politikken som forener fasthet og beroligelse. Oberstløytnant Tormod Heier er en av offiserene som er kritiske til regjeringens politikk. Han beskriver kjernespørsmålet slik: «Hvordan kan et lite allianseavhengig land med felles grense til Russland oppnå så mye sikkerhet som mulig gjennom NATO-medlemskapet – uten samtidig å fremprovosere russiske mottiltak i egne nærområder?»
Et nærliggendesvar på det er at Norge må påta seg et vesentlig større ansvar for sin egen sikkerhet, et grep som også øker den nasjonale handlefriheten. Det vil innebære en bedre kapasitet til å håndtere krisesituasjoner selv, men også at evnen til alliert samarbeid styrkes. Läs artikel