NATO holdt 28. februar en «konsultasjon» etter tyrkisk anmodning. Slike konsultasjoner er hjemlet i Atlanterhavspaktens artikkel 4 og er et forberedende skritt som eventuelt kan utløse artikkel 5 – bestemmelsen om kollektivt forsvar av et medlemsland som er utsatt for angrep.
Det lille problemet er at Tyrkia ikke er «utsatt for angrep», men at tyrkiske hæravdelinger befinner seg på et annet lands territorium etter å ha invadert det nordlige Syria i strid med folkeretten. I New York 29. februar minnet den syriske FN-ambassadøren Al-Jaafari om at Syria slåss mot terrorismen på egen jord, ikke andres, og at landet vil fortsette med å forsvare sitt folk og sin suverenitet mot tyrkisk aggresjon. […]
Ethvert land har folkeretten på sin side når det forsvarer eget territorium mot militære inntrengere. Den syriske hæren har, med russisk luftstøtte, forsvart seg mot tyrkiske troppeforflytninger utenfor soner som har vært midlertidig fredet etter avtale mellom Moskva og Ankara.
Det er ikke syriske tropper som står på tyrkisk jord, men omvendt. Ikke desto mindre presterer generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, å be syriske og russiske styrker som forsvarer Syrias suverenitet om å «respektere folkeretten» og avslutte sin «offensiv»! Jihadistene i Idlib er omdøpt til sivile «opprørere». Etter Sotsji-avtalen fra 2018 skulle Tyrkia tilbakekalle flere av disse militsgruppene og avvæpne dem; i stedet har flere kommet til. […]
Allerede i paktens første artikkel forplikter medlemsstatene i NATO seg til å «løse enhver internasjonal konflikt de måtte være involvert i med fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet og rettferd ikke settes i fare, og å avstå fra trusler om eller bruk av makt i sine internasjonale forhold på ethvert vis som ikke samsvarer med formålet til De forente nasjoner». Läs artikel