Vurderingen av traktaten i forhold til Norges Nato-forpliktelser
Norges tilslutning til Nato bygger både på juridiske (Atlanterhavspakten – «the North Atlantic Treaty») og politiske forpliktelser, slik som Natos strategiske konsept og toppmøteerklæringer. Atlanterhavspakten er det folkerettslige grunnlaget for etableringen av Nato. Den fastlegger paktens anvendelsesområde, og noen grunnleggende verdier, prinsipper og forpliktelser, men omtaler verken kjernevåpen eller andre militære virkemidler.
Forbudstraktaten står derfor ikke folkerettslig i motstrid til Atlanterhavspakten. Paktens artikkel 5 slår samtidig fast prinsippene for alliert solidaritet, inkludert det som er nødvendig av væpnet makt for å sikre og gjenopprette sikkerheten i det nordatlantiske området. Den avskrekkingspolitikken som underbygger dette, omfatter kjernevåpen.
Det er på det rene at Norge gjennom tilslutning til Forbudstraktaten ville ha påtatt seg nye folkerettslige forpliktelser som ikke ville ha vært forenlige med de politiske forpliktelsene som vi har påtatt oss gjennom Nato. Natos strategiske konsept («Nato Strategic Concept»)^[10] fra 2010, Forsvars- og avskrekkingsgjennomgangen (Defence and Deterrence Posture Review, DDPR) fra 2012 og toppmøtekommunikeer utgjør rammene for de politiske forpliktelsene Norge har påtatt seg. Disse dokumentene er enstemmig vedtatt på Natos toppmøter av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer.
I disse dokumentene slås det fast at alliansen støtter målet om en verden uten kjernevåpen, men samtidig at Nato vil være en kjernefysisk allianse så lenge disse våpnene eksisterer. Nedrustning må være balansert. Et medlemsland i Nato kan ikke ratifisere en avtale som forbyr én av pilarene i avskrekkingspolitikken uten fundamentalt å utfordre samholdet i alliansen. Dette ville være i strid med omforent politikk og forpliktelser slik de gjenspeiles i Strategisk konsept og DDPR, som er enstemmig vedtatt i Nato på toppmøtene i 2010 og 2012, og gjelder inntil Nato enstemmig vedtar endringer i dem. Kjernevåpen inngår som del av Natos avskrekkingspolitikk. I DDPR utgjør disse våpnene én av tre pilarer i Natos avskrekkingspolitikk, sammen med konvensjonelle styrker og missilforsvar.
Artikkel 1 i Forbudstraktaten, som omtaler omfanget av forbudet, innebærer at enhver befatning med noen del av Natos kjernefysiske forsvar og avskrekking ville bli umulig. Det ville for eksempel ha umuliggjort norsk deltakelse i Nuclear Planning Group (med underliggende strukturer som High Level Group og NPG Staff Group) og redusert Norges innflytelse over Natos kjernevåpenpolitikk. Norge har vært blant de landene i Nato som over tid har arbeidet for en god balanse mellom kjernefysisk avskrekking og vilje til kjernefysisk nedrustning. Å stille seg utenfor de organene som diskuterer kjernevåpenspørsmål i Nato vil ikke være et godt bidrag til videre nedrustning.
Natos kjernevåpenpolitikk var etablert før NPT ble fremforhandlet og trådte i kraft. Da NPT artikkel I og II ble utarbeidet hadde USA og daværende Sovjetunionen kjernevåpen utplassert hos sine europeiske allierte samt at det var etablert tilhørende operative konsepter. Det var en rådende forståelse om at NPT ikke er til hinder for dette, og alle Natos medlemsland er i dag traktatparter til NPT. Alle allierte understreker sin fulle tilslutning til alle aspekter av NPT, og legger til grunn at Natos kjernevåpenpolitikk alltid har vært i samsvar med NPT. Norge har alltid sluttet opp om dette synet. Forbudstraktaten fanger ikke opp denne dimensjonen. En tilslutning til Forbudstraktaten ville forby de amerikanske kjernevåpen som er utplassert i tilsluttede land i Europa. En tilslutning ville dermed skape utfordringer for flere allierte land, utover de tre kjernevåpenstatene.
Artikkel 1 i Forbudstraktaten innebærer også en ulovliggjøring av kjernefysisk avskrekking som sådan (art. 1 (d, e, f, g)). Bestemmelsen står i direkte motsetning til Natos avskrekkingskonsept. Denne avskrekkingen kommer til uttrykk blant annet i toppmøtekommunikeene. Et land som har ratifisert Forbudstraktaten vil derfor vanskelig kunne stille seg bak Natos toppmøtekommunikeer slik de i dag er formulert.
Det har tidligere vært offentlig uenighet i Nato om den kjernefysiske avskrekkingspolitikken. Dette kom særlig til uttrykk i forbindelse med dobbeltvedtaket fra 1979. De land som motsatte seg dobbeltvedtaket ga uttrykk for dette gjennom fotnoter til de ulike erklæringene. Denne fotnotepolitikken svekket de aktuelle landenes innflytelse over Natos politikk vesentlig, og bidro til svekket samhold innad i alliansen.
Natos råd uttalte 20. september 2017 at alliansen ikke støtter Forbudstraktaten. Begrunnelsen var blant annet at «[T]he ban treaty is at odds with the existing non-proliferation and disarmament architecture” og at “[T]he ban treaty, in our view, disregards the realities of the increasingly challenging international security environment.” Uttalelsen konkluderte med “As Allies committed to advancing security through deterrence, defence, disarmament, non-proliferation and arms control, we, the Allied nations, cannot support this treaty.”[11]
Natos kjernefysiske avskrekking er ment å hindre at andre kjernevåpenstater lar seg friste til å bruke, eller til å true med å bruke, kjernevåpen. Ensidig avvikling av Natos kjernefysiske avskrekking hadde ikke økt vår sikkerhet, men ført til strategisk ustabilitet. At Norge, som eneste Nato-land, skulle sluttet seg til Forbudstraktaten ville vært uansvarlig, ikke minst i en tid hvor sikkerhetspolitiske utfordringer i vårt nærområde er mer fremtredende enn på mange år.