Medlemsland i NATOhar stilt opp for USA i mange kriger og konflikter gjennom de to siste decennier, mer eller mindre helhjertet. Én gang ble USAs allierte til og med truet; «Either you are with us, or you are against us,» sa president Georges W. Bush for å få dem med i angrepet på Irak i 2003. Vår presteutdannede statsminister, Kjell Magne Bondevik fikk holdt Norge utenfor ved å spille på sine kristne anfektelser, som den troende amerikanske president godtok. Siden det har norske soldater likevel operert sammen med amerikanske i mange konfliktområder, og gjort seg fordelaktig bemerket. Dere bokser over deres vektklasse, sa tidligere sjef for US Marines, Jim Mattis under et besøk i Norge for drøyt to år tilbake. Nå trekker USA og NATO seg ut av én av krigene, fra Afghanistan hvor en asymmetrisk krig med Taliban har pågått i tjue år.
Et strategidokument, «NATO mot 2030» har de siste to årene vært forberedt i NATO-hovedkvarteret etter initiativ og ledelse av generalsekretær Jens Stoltenberg, og er godt timet for USAs neste engasjement – enda lengre borte. NATO må forholde seg mer proaktivt i forhold til et ekspansivt Kina, er Stoltenbergs viktigste nyhet i forkant av presentasjonen av strategidokumentet som nå legges frem for statslederne i alliansen i Brüssel.
Vår statsminister kom med et viktig signal før toppmøtet: NATO kan ikke være alle mulige steder, sier Erna Solberg; alliansen bør i større grad holde seg til sin primæroppgave, som er å ta vare på medlemslandenes sikkerhetsbehov i den del av verden hvor disse landene befinner seg. Det er fristende å tolke det omtrent slik: nå må vi slutte å dilte etter amerikanerne i ett og alt – se hva det har ført til – i Irak, Afghanistan, Syria og Libya med ubeskrivelige menneskelige ulykker, materielle ødeleggelser og flyktningestrømmer som stresser vestlige demokratiers samhold, både seg imellom og internt. Läs artikel