I forsvaret av Norge er det viljen som er viktigst og denne må skapes i fredstid gjennom tydelige målsetninger og forventninger fra politisk og militært lederskap.
Erik Elden viste i sin artikkel at kampkraft normalt deles inn i fysiske og moralske faktorer, der de moralske består av verdier og vilje. Vilje kan i tillegg deles inn i forsvarsvilje og kampvilje. Forsvarsvilje omhandler i stort en nasjon og dens befolknings samlede vilje til å forsvare landet, med både militære og ikke-militære midler. På mange måter er dette den politiske forankringen og selve grunnfjellet for forsvaret av Norge. Kampvilje handler om den indre motivasjon som driver og motiverer soldater og ledere i strid. Det handler om å akseptere risikoen for død, fare og frafall av personlig frihet, til fordel for å beskytte og bevare det fellesskapet man slåss for. Hvis Clausewitz har rett i at krig er en fortsettelse av politikken, bare ført med andre midler, er det mennesker som beslutter å gå til krig, som fører krig og som vinner eller taper. Historien viser at terminering av krig, med noen få unntak, er et kognitivt fenomen. Avgjørelsen oppstår som regel før den fysiske evnen er uttømt og er et resultat av forhandlinger (Rosen 2005, 99). Altså er det viljen og ikke den fysiske stridsevnen som fører til underkastelse eller fortsatt kamp. Läs artikel