[…] Venstres visjoner om en verden ledet av Folkeforbundet og Arbeiderpartiets visjoner om ‘det brukne geværs’ politikk, førte til en avvikling av det kompetansemiljø, institusjoner og personell unionskrisene hadde frembragt.
Dette fikk vi og resten av verden betale dyrt for i 1940. Det vellykkede tyske overfallet med en liten invasjonsstyrke på knapt 9.000 mann på et uforberedt Norge la, sammen med en sterkt misligholdt svensk nøytralitet, premissene for at «den siste europeiske krig» ble en verdenskrig. Om det norske forsvaret hadde vært like sterkt i 1940 som det var i 1905 og i 1914 ville verdenshistorien fått et helt annet forløp. Hvilket, vil vi aldri få vite. Men det påhviler mellomkrigstidens virkelighetsfjerne norske politikere et stort ansvar for at det gikk som det gikk. […]
Forsvaret av Norge er i realiteten overlatt til USA. Det er ikke lenger Norge, men USA, som nå er ‘NATO i nord’. Norge er ikke lenger å betrakte som en buffer mellom stormaktene, men kan i stedet oppfattes av russerne som en fremskutt amerikansk base. Det har svekket norsk sikkerhet og økt faren for stormaktskonfrontasjon på norsk territorium.
Parallellene til mellomkrigstiden er åpenbare, men det er også forskjellene. I mellomkrigstiden ledet eskapismen i Arbeiderpartiet og Venstre til at egen forsvarsevne ble avviklet i håp om at nøytralitetspolitikken skulle holde oss utenfor den forestående konfrontasjonen mellom stormaktene. I dag er det Arbeiderpartiet og Høyre som har bygd ned forsvaret. Det er fortsatt eskapismen som rår. Men denne gang har vi gått til det motsatte sikkerhetspolitiske ytterpunkt og overlatt forsvaret av Norge til en fremmed makt, USA. Det kan vise seg å være like katastrofalt for norsk sikkerhet som nøytralitetspolitikken viste seg å være i 1940. Läs artikel