Når Russlands angrep mot Ukraina nå virker å ha gått inn i en enda mer brutal fase, har frustrasjonen hos ukrainske ledere økt. Presidenten, Volodymyr Zelenskyj, har vært det fremste symbolet på Ukrainas motstandskraft og heltemot – og på dets tragedie.
Zelenskyj, og mange ukrainere med ham, bønnfaller Vesten og Nato om å opprette en flyforbudssone som skal stenge luftrommet over Ukraina for russiske fly og derigjennom beskytte uskyldige sivile. […]
For Vestens ledere har de siste dagene vært hektiske. Man har innført et eksepsjonelt tøft sanksjonsregime overfor Russland, man har akselerert våpenleveransene til Ukraina, man har signalisert en felles vestlig front som for noen få uker siden virket tilnærmet utenkelig, og man har ikke gått av veien for å gratulere seg selv nettopp for å ha brukt disse verktøyene.
Men man har ikke opprettet, og man kommer heller ikke til å opprette, noen flyforbudssone. Signalene fra Det hvite hus, fra Pentagon, fra Natos generalsekretær, fra den britiske statsministeren og fra mange andre (endog inkludert statsministeren i Litauen, ett av få land som begripeligvis nærer en eksistensiell angst for Moskvas ambisjoner) er foreløpig krystallklare: opprettelsen av en flyforbudssone vil bringe NATO i væpnet konflikt med Russland.
Det er et scenario som øker risikoen betraktelig for at Ukraina-krigen blir regional – kanskje også global. En flyforbudssone har atomkrig som plausibelt endepunkt. […]
Zelenskyjs bønner må altså ignoreres. Ukraina står på egenhånd, og slik må det også være. I Zelenskyjs øyne representerer Ukrainas tragedie også en moralsk fallitterklæring fra Vestens side.
Nato har i praksis gitt Russland «grønt lys» til å invadere. Russlands hender er dynket i blod, men også Vestens hender er røde. Dette er ikke en urimelig anklage. Men det er ikke den manglende entusiasmen for en flyforbudssone i seg selv som kommer til å avgjøre Vestens ettermæle i denne tragedien. Läs artikel